| «Lalle» Tvedte – Risørs store helt | ||||||||
|
Spitfire-piloten fra Risør deltok i offensiven på kontinentet
fra juni 1944 og helt frem til krigens slutt. En artikkel av Ole Jørn Alfsen |
||||||||
 Han
ble bare kalt «Lalle», og var byens store krigshelt. Som
Spitfire-pilot deltok han i offensiven på kontinentet fra juni
1944 og helt frem til krigens slutt. Hele 197 operative tokt
hadde han bak seg da krigen sluttet 8. mai 1945. Etter krigen
skrev han om opplevelsene sine i flere bøker, men han likte ikke
å skryte av sine egne bragder. Han likte best å fremheve sine
gode kolleger og flygevenner. Vi skriver om Jon Tvedte (1915-1970). Han var sønn av Konstanse og lærer John Tvedte i Risør. Etter gymnas og telegrafistskole i Arendal, ble han uteksaminert fra Hærens flyveskole på Kjeller i 1936. To år senere kom han inn på krigsskolen og hadde nettopp avlagt eksamen da krigen veltet inn over landet 9. april 1940. Dermed ble det litt av en overgang for den unge risørværingen. Rett fra skolebenken bar det rett inn i krigsalvoret. Sammen med noen andre flykadetter på Kjeller, kom han seg forbi de tyske vaktene ved å gjemme seg under en presenning på en lastebil. Tvedte kom seg oppover i Gudbrandsdalen og kjempet sammen med andre norske soldater. Han opplevde tyskernes terrorbombing på nært hold, og var selv til stede i tragedien på Lesjaskogvatnet. Her opererte RAF med en flystyrke på 18 Gloster Gladiator biplan jagerfly fra en landingsstripe på isen. Men på grunn av sterk kulde, var det bare et par-tre jagere som kom på vingene da tyske Heinkel-fly dukket opp. Dermed ble hele den engelske jagerskvadronen slettet ut i løpet av noen minutter. På denne tiden var Tvedte kontaktoffiser for RAFs flystyrke i Norge. Den 27. april ble han beordret til Setnesmoen ved Åndalsnes. Her sto det kun fire Gloster-jagere. Litt bortgjemt, og uten bensin. Optimismen var ikke akkurat på topp da tyske fly igjen dukket opp den 30. april. Nok en gang smeller det, og denne gangen blir han alvorlig såret. Her forteller han om angrepet i boken sin; ”Flyvningen – det moderne eventyr”. ”Det var i grålysningen. De fleste var på bena og sto i klynger og pratet. Alle var usikre på dagen og fremtiden. Engelskmennene var blitt borte i løpet av natten. Hele situasjonen oste ulykke. Angrepsflyene måtte ha kommet i glidning over fjellene.. Jeg hørte bare hylet fra bombene som falt. Et vannvittig smell i trommehinnene i det samme hjernen varslet fare. Så ble alt svart....Jeg våknet opp. Øynene skottet forsiktig nedover bena. Hele. Jeg kunne bevege tærne. Armene? Hendene? Også tilsynelatende hele. Jeg torde ikke tro det var sant. Hvor var jeg? Alt omkring meg brant. Jeg var blitt slengt baklengs mangfoldige meter og inn i en bygning. Nå sto husene rundt om i lys lue. Jeg sjanglet ut gjennom en nedrast vegg. Det var som å komme til et helvete. På bakken utenfor lå Mykland rammet av bombesplinter. Et stykke bortenfor lå en fenrik og krøllet seg sammen. Splinter i brystet. Noen karer kom løpende til. Det venstre benet mitt var tungt som bly. Jeg rev løs klærne og stirret. I det venstre underbuksebenet lå en svær blodkake, og blodet sprutet fra et smalt sår i lårmuskelen. Et belte til tourniquet! En splintret bordbite å vri med! Lege? Førstehjelp? Ingen. Bare fortvilet ungdom i uniform midt i et helvete av krigens grusomheter. Et par lastebiler fikk gjøre tjeneste som ambulanse. Hvorhen? Hvor var sanitetet? I Romsdalen? Kanskje den eneste mulighet. Men bilene med sårede mennesker på lasteplanet ble stanset av et bombekrater midt i veien mot dalen. Hva nå? Gjennom det brennende Åndalsnes og mot Isfjorden! Eneste sjanse. Hvem det var som fant doktor Noers førstehjepstasjon ved Isfjorden, har jeg aldri fått vite. Men det var en liten himmel midt i dette mørke av fortvilelse og død. Mykland hadde dessverre bukket under av blodtapet, men mange andre klarte denne kalde og rolige legen å redde”.  Etter hvert ble Jon Tvedte og de andre sårede kjørt til Molde i engelske ambulansebiler. Her var sykehuset bombet i filler. Han ble derfor lagt på operasjonsbordet i et klasserom i nærheten. Det viste seg at bombesplinten i låret satt for nær pulsåren, og dermed torde ikke legene å operere. Mens han ble behandlet i sykesengen kunne han redselsfullt høre nye bomber som hvinte utenfor. Dagen etter ble han flyttet til et hjelpelasarett i nærheten av Molde. Da tyskerne nok en gang nærmet seg Molde, valgte han å stikke fra sykehuset – selv om han fortsatt hadde store smerter i låret. Via en fiskeskøyte kom han seg ombord i det britiske krigsskipet ”Firedrake” og kom seg til Scapa Flow på Orknøyene. Der ble han sammen med flere andre overført til hospitalskipet ”Amarah Poorah”, og deretter til et sykehus i Aberdeen. Det tok ikke lang tid før han var på plass i Dumfries i Skottland – en leir som besto av ca 500 menn og kvinner. Dette var personer som hadde meldt seg frivillig til krigstjeneste i Norge under kampene våren 1940. Den 21. juli forlater Jon Tvedte de britiske øyer og blir med båten ”Lyra” i konvoi over Atlanterhavet til Montreal i Canada. En spennende og farlig overfart der tyske fly og ubåter kunne dukke opp når som helst. Heldigvis gikk alt bra denne gangen. Tvedte endte etter hvert opp i Toronto og var med å grunnlegge den norske treningsleiren ”Little Norway”. Han var først instruktør, og senere var han sjef for flyskolen og Treningsvingen. Vinteren 1942-43 fikk Jon et helt spesielt oppdrag for ”Ferry Command” i Royal Air Force. Han skulle nemlig føre to bombefly av typen Boston over Atlanterhavet og frem til England. Etter første overflyging måtte han reise med båt tilbake til USA for så å hente fly nr. 2. Dette var amerikanske fly som skulle benyttes i en skvadron for Royal Air Force.  I mai 1943 kom han til Biggin Hill utenfor London. Her fløy han den kjente flytypen Spitfire for 611 skvadronen. Jon Tvedte følte stor begeistring da han første gang satte seg bak spakene. I forordet til boken ”Opp med Spitfire” skriver han følgende: ”På mange tokter over fiendeland sviktet det meg aldri, det var alltid det perfekte våpen, som det også var da det hjalp en håndfull unge vågehalser til seieren i slaget om Storbritannia i 1940. Seieren som reddet verden”. 611 skvadronen fløy sammen med den kjente, franske ”Alsace”-skvadronen. Disse kampene er levende skildret i boken ”Luftens Ørner”. Da Tvedte kom til London, hadde han også med seg sin kone Helen, som han traff i Canada på ”Little Norway”. Helen var en modig og tøff kvinne, og tjenestegjorde blant annet som ambulansesjåfør i London. Etter invasjonen i 1944 ble Tvedte Flight Commander, og senere sjef for den norske Spitfire-skvadronen 332. Han deltok i kampene på kontinentet fra juni 1944 og frem til krigens slutt. Hele 197 operative tokt hadde han bak seg da krigen sluttet. Under selve invasjonen i Normandi 6. juni 1944 hadde Spitfire-jagerne som oppgave å rense luften for fiendlige fly. Men merkelig nok var det ingen fly å se på invasjonsdagen. Det tyske flyvåpenet holdt seg også helt passive i den første sjokktiden etter invasjonen. I de neste ukene fikk Jon og de andre Spitfire-pilotene helt andre typer oppdrag i Frankrike. Nå skulle de angripe militære transportmål. Vei- og jernbanetrafikken måtte lammes for å hindre tyske forsterkninger i å nå bestemte steder. Slike lavtokt mot stillestående kjøretøyer var spesielt farlige og krevde stadig flere unge liv. Men forholdene ble noe bedre etter hvert. Hærens ingeniørtropper hadde i løpet av noen uker tryllet frem nettingrullebaner innenfor strandbredden av Normandie. Kanalen var ikke lenger en dødsgrav for ødelagte fly. Den sikkerheten å kunne nødlande på disse flystripene nær kysten, var ofte et være eller ikke være. De norske flyverne fikk erfare dette den 15. juni etter et noe uventet basketak med hele 15 fiendlige fly. Resultatet ble 5 nedskutte fly og 8 fly ble skadet, mens de norske hadde ingen tapte fly. Jon Tvedte opplevde mange nervepirrende tokt over Frankrike. Her er nok et utdrag fra boken hans; ”Jeg opplevde som Flight Commander på 332 mitt livs lavflyving 6. juli 1944 under et eskortetokt med bombing av flyplassen ved Chartres. De tyske jagerstyrkene reagerte på angrepet, og våre jagerflyvere var snart viklet inn i basketak med 20 tyske motstandere nær flyplassen. Selv fikk jeg øye på to Focke Wulf 190 i susende fart rett over tretoppene under oss. De grønnsprettede silhuettene så ut som om snikende haier. Full motor og nedover til angrep. ”Gaby” – Olav Gabrielsen- var 2’ern min og ”lå på hjul” så det var en fryd. Vi hadde flere tusen fots overhøyde, men de tyske jagerne måtte ha sett oss, for de ga på alt av motor. Svart ekshaust-røyk lå som rakettstriper bak. Jeg valgte meg ut den venstre Focke Wulf’en, men flyveren der hadde sikkert bestemt seg for å skrape meg av med sinnssvak lavflyvning. Jeg har ikke begrep om farten langs bakken, men den var voksen, for Spitten min var så stiv på rorene at jeg måtte fly den med begge hendene på stikka. Det bar over tretoppene, ned bak et skogholt, under kraftledninger og telefonspenn på den mest nervepirrende måte. Treningen vår i lavtflyvning kom til nytte og reddet meg, og jeg trakk langsomt inn på skuddhold. Inn med avtrekkeren! Rekylristing fra kanoner og tunge mitraljøser. Ingen synlig treff. Mer forskuddsvinkel i svingen. Jo, der! Noen lynglimt i skogen foran og et trevlet sideror. Jeg trakk inn på kloss hold. Men der fikk jeg alle tiders forskrekkelse. Før jeg visste ordet av det, raste en svær, mørk tingest mot meg. Det var ikke plass under til å stupe lavere, så tingesten (tyskerens halvannen meter lange cockpithette) raste tvers gjennom propellfeltet, tok med seg antennen bak min egen cockpit og flerret toppen av sideroret. Det siste inntrykket var at den tyske jageren skjente rett i bakken og eksploderte med et smell som jeg kunne høre tvers gjennom motorduren. Så reagerte hjernen. Opp til himmels i en fart! Hadde jeg noen propell igjen i det hele tatt? Men underet var skjedd. Propellen satt på og trakk oppover så det var en fryd. Ikke et eneste av de fire bladene under topp omdreiningshastighet var kvistet av cockpithettens ferd gjennom propellfeltet. Utrolig. Helt utrolig. Hva med den andre Wuck Wülf’en? Jeg hadde selv ikke hatt en sjanse til å se meg rundt eller bakover under villmannsflukten nær bakken. Og min nr. 2? Der lå han rett ut til høyre som den mest perfekte vingmann! Vidunderlige ”Gaby”! Han skjønte trøbbelet med null radio og skadet sideror, tok over som den fødte leder og geleidet meg tilbake til England. Mitrjaljøsefilmen var litt av et syn. Telefonstolper og tretopper stakk opp som et grøssende minne om lavtflyvingen”.
Da freden kom 8. mai, tok det ikke mange dagene før han var på plass i hjembyen. Han hadde vært en av de ivrigste medlemmene i Risør Musikkorps før krigen. Da hans hjemkomst ryktes, ble korpset samlet i en fart. Han ble kjørt gjennom byens gater i åpen bil med korpset spillende foran og feiret som den helt han var. Flere av Risørs gutter og menn som hadde kjempet på utefronten fikk en lignende mottakelse. For sin innsats har han blitt tildelt Kong Haakons VIIs medalje, deltagermedaljen, krigsmedaljen og den engelske utmerkelsen Distinguished Flying Cross. Den sistnevnte var en orden som hang meget høyt blant norske og engelske flyvere. Etter krigen var Tvedte sjef for utdannelsesavdelingen i Flyvåpenets overkommando og foresto oppbyggingen av alle Flyvåpenets skoler. I 1949 ble han stasjonssjef på Bardufoss og gjennomgikk i 1952 RAF Staff College og fikk der utmerket omtale, spesielt for sine skriftlige avhandlinger. Som nevnt var Tvedte også en dyktig forfatter, og gav ut en rekke flybøker. Først kom ”Opp med Spitfire” i 1946, og i 1948 kom ”Verden får vinger”. I 1950 oversatte han Clostermanns ”Luftens Ørner”, som da ble årets bestselger. I tillegg har han gitt faglig assistanse ved oversettelsen av Clostermanns ”Himmelen i flammer” og Neville Dukes ”Først gjennom lydmuren”. Det mest kjente bokverket er nok ”Flyvingen – det moderne eventyr” i to bind, som ble utgitt i 1958. Teksten er hentet fra boken ”Krigens lokale helter” av Ole Jørn Alfsen. |
||||||||
Arendal og omegn krigshistoriske forening Org. nr. 814 948 552 |
.